DU SKAL IKKE VITE ALT.


Dette innlegget er ikke ment til hver enkelt av dere lesere.

Jeg leser veldig ofte lest på andre blogger og i deres kommentarfelt om at vi bloggere er altfor "upersonlige" eller at vi fremstiller livet vår som "en dans på roser". Hver gang har jeg fått lyst til å stille noen spørsmål og i dag skjer det. Hva får deg til å tro at en blogger har det perfekt, kun fordi man deler 1/4 av livet sitt? Hvordan kan man forvente at bloggere skal dele sitt privatliv og sine problemer i all offentlighet? Og sist, men ikke minst: Hvordan kan du tro at alle reagerer med de samme følelsene?

Jeg skal en gang for alle fortelle dere hvorfor bloggen min ikke består av novelle på novelle med personlige innlegg. Det handler ikke om at man ikke har opplevd ting som enten er trist eller vanskelig, for det har de fleste av oss. 
Jeg har ikke tenkt til å gå inn på hver enkelt sak, men en oppsummering kan være greit i et slikt innlegg.

? Utestengelse, indirekte og skjult utestenging i klasserom, "usynlig mobbing"
av medelever, lærere med mangel på forståelse, utestengelse og mangel på respekt fra lærere.
?  Falske vennskap, fysisk angrepet av "nære" venner,
?  Avist fra militæret pga hjertefeil noe som var tidligere drøm (gir ikke opp så lett),
?  Dødsfall i nær familie og normale familieproblemer
?  Langdistanseforhold. En kjæreste i militæret med sjeldent perm (som også er veldig sunt og fint for oss).

Listen er lang og det er ikke alt som er nødvendig å nevne både for min egen del og for å skjerme andre, i tillegg til at innlegget skal handle om noe annet. 

Poenget mitt er at vi alle har opplevd ting som verken er positivt eller lett for noen av oss, men vi må ikke glemme at alle håndterer det forskjellig. For meg er det ikke nødvendig å dele det på bloggen, grunnet at det ikke har en så stor påvirkningskraft og livet går alltid videre. Det har jeg lært! Jeg har som oftest klart å finne en løsning på vanskelige, vonde eller triste situasjoner og følelser. Det er ikke alltid det er like lett, noen ganger krever det mer tid en andre, men en løsning kommer alltid og jeg har aldri hatt noe som har plagd meg i stor grad over lengre tid.

Depresjon, angst og slike psykiske lidelser er veldig ukjent for meg, rett og slett. Jeg skal ikke nekte for at det aldri kommer reaksjoner frem, men det skal en god del til og personen må stå meg veldig nært. Det er mye som kan gjøre vondt for andre, men kun være en bagatell for noen andre - det vet man aldri. Ingen av oss reagerer likt på noe som helst og det skal vi akseptere. Derfor håper jeg at dere kan akseptere og prøve å forstå innlegget.

PS: Håper du ikke oppfatter dette innlegget feil. Jeg har selvfølgelig personer som betyr mye for meg,  selv om følelsene mine ikke uttrykkes like sterkt som hos andre. Jeg har det faktisk veldig bra og det gidder jeg ikke å legge skjul på. 
Del gjerne innlegget hvis du aksepterer det, kjenner deg igjen eller er enig <3

7 kommentarer Skjul

Michelle Larsen

12.10.2015 kl.09:17

Helt enig! Ikke alltid det er alle som forstår, og det får bare gå. Du har ihvertfall skrevet det veldig bra, så får håpe det vekker noens tanker i det minste!
Nikita <3

12.10.2015 kl.12:27

Bra innlegg :D
Hege Kristin

12.10.2015 kl.22:28

enig med deg!
Pedagogstudent

12.10.2015 kl.22:44

Så sant,så sant! :))

Del gjerne innlegget mitt om ekstra stipend for folk med dysleksi. Mange vet ikke at de har krav på 34000 kr ekstra i stipend i året! Del gjerne dette med venner og bekjente! :)

13.10.2015 kl.13:24

Utrolig bra innlegg!!

Hvor er kjolen fra forresten?
Marie Gjernes

13.10.2015 kl.14:01

Helt enig! Og ikke minst, utrolig bra formulert! <3

14.10.2015 kl.06:28

Så sant! Veldig bra skrevet :)

Skriv en ny kommentar

hits